Du er her:
Nedlastbare filer:Last ned kildefilLast ned pdf
KildekodePDF
Innledning til Fru Inger til Østråt, 2. versjon
ført i pennen av Asbjørn Aarseth
TILBLIVELSE
Etter som årene gikk, oppgav ikke Ibsen tanken på å få skuespillet om fru Inger oppført ved den danske hovedscenen. Han innså nok at en omarbeidelse måtte til, og i et brev til sin forlegger Frederik Hegel 24. april 1872 omtaler han dette prosjektet for første gang: «så snart ‹Julian› er færdig tager jeg fat på omarbejdelsen af ‹Fru Inger til Østeråd›, som jeg tænker at indlevere til det kgl: theater». Han nevner planen om arbeidet i flere brev, de fleste til forleggeren, og legger ikke skjul på at tiltaket er «beregnet på det kgl: danske theater» (20. november 1872). I februar 1873 ser han meget positivt på saken: «‹Fru Inger til Østråt› vil jeg til sommeren rent omskrive, og skal den da blive en af mine bedste bøger» (6. februar 1873). På dette tidspunktet opptok andre prosjekter tiden hans, og først i mai 1874 rapporterer han at han er i sving: «Jeg arbejder daglig med manuskriptet til ‹Fru Inger›. Hele stykket må nemlig gennemarbejdes fuldstændigt i enkelthederne af replikbehandlingen, og dette kunde ikke ske uden en hel ny renskrift» (23. mai 1874). En måned senere forteller han at manus kan sendes tidlig i august samme år. Han er meget tilfreds med resultatet av bearbeidelsen: «Dette stykke sætter jeg i dets nuværende skikkelse højt imellem mine arbejder, og jeg tvivler ikke på at det vil blive opført på det kgl: theater, for hvis personale det passer fortræffeligt» (27. juni 1874). Først 22. oktober er manuskriptet helt ferdig, og den siste delen blir sendt fra Dresden til Frederik Hegel i København.
DRAMAFORM
I den nye utgaven har dikteren valgt å dempe enkelte av de mest nasjonalsinnede utbruddene. I første akt, tredje scene av 1857-utgaven, hvor bøndene er møtt frem og krever våpen på grunn av ryktet om at svenskene har reist seg mot kong Gustav Vasa, forsøker fru Inger å mane dem til forsiktighet. Einar er deres talsmann, og han mener at man nå har anledningen som man har ventet på:
Einar
[…] Nu er den kommen, see derfor bryder det løst, og saa ud med Dansken!
Alle
Ja, ja, ud med Dansken!
Fru Inger afsides
O, der er Malm i dem endnu!
I 1874-utgaven er de tilsvarende replikkene formet slik:
Ejnar Huk
[…] Bryder det nu løs, så må de fremmede ud af landet.
Bønderne
Ja, ud med de danske fogder! Ud med de fremmede herremænd! Ud med rigsrådernes svende!
Fru Inger sagte
O, malm er der i dem; – men dog, dog –!
Opp til og med 1850-årene var det ikke uvanlig med «avsides»-replikker, ord som ifølge konvensjonen ikke kunne høres av de andre personene på scenen, men som publikum var i stand til å oppfatte. P.F.D. Tennant har undersøkt forholdet mellom de to utgavene når det gjelder den slags replikker. I 1857-utgaven er det 59 avsidesreplikker. Av disse er det i 1874-utgaven fjernet 23, mens 31 er erstattet med replikker som uttales «sagte», det vil si at personen hvisker eller «tenker høyt»; bare fem «afsides» er beholdt (Tennant 1948, 104). Endringer i spillestil og sceniske konvensjoner i løpet av de 17 årene mellom de to utgavene har gitt seg utslag i slike justeringer. Når det gjelder nedtoningen av de danskfiendtlige utropene, har det trolig sammenheng med Ibsens ønske om at stykket skulle slippe til på hovedscenen i København.
Fru Inger til Østråt 1874 er inndelt i «Handlinger» i stedet for «Akter». Dette tilsvarer betegnelsene i Kejser og Galilæer, som kom ut året før (1873), mens det neste skuespillet, Samfundets støtter (1877), har «akter». I annenutgaven er dessuten inndelingen i nummererte scener fjernet.
I utgaven fra 1874 følger Ibsen stort sett reglene som ble vedtatt på det nordiske rettskrivningsmøtet i Stockholm i 1869. Eksempelvis skriver han i annenutgaven «for en del» og «nu vel», i førsteutgaven «Forendeel» og «nuvel». Noen av anbefalingene har han derimot ikke fulgt, blant annet foretrekker han «foer» med understøttende e som fortidsform. Enkelte navn er endret, som Einar til Ejnar Huk, Niels til Nils og Peder Kantsler til Peder Kanzler (overgang til tysk form).
En rekke replikker er blitt betydelig kortere, blant annet Bjørns replikk: «Den forbandede skelm, – han har øjnene med sig overalt. Så lidt har det da bådet, alt det jeg søgte at dølge og dække. Hun er i folkemunde; det vil ikke vare længe før hver mand råber at –» . Denne er adskillig lengre i førsteutgaven . Førsteutgavens «Tys, skrig da ikke saa; jeg er jo ikke tunghørt! Et Eventyr skal ikke skraales ud ligesom et Skjændselsrygte, der farer om Land og Strand; nei, det skal hviskes, stille – (med Blikket vendt mod Salsdøren) – saa stille, som et Spøgelse ved Midnatstider» er endret til: «Hys! Skrig da ikke så; – jeg er jo ikke tunghørt!» . Beskrivelsen «Hun er saa bleg som en Dødning i Ligklædet. Hvor der er slige Skyer over Panden der maa det være Høstveir indenfor» lyder i 1874-utgaven «Så drivende hvid, som en dødning – –!» .
Det finnes også eksempler på at replikker er utvidet i utgaven fra 1874, blant annet er «mine Helte kom og gik» blitt til «mine helte kom langvejs fra og foer over havet igen» . Ved slutten av tredje scene, første akt i førsteutgaven svarer Fru Inger på Einars spørsmål om de har hennes tillatelse: «I har Eders egen faste Villie […]» . Denne replikken er utvidet i annenutgaven, blant annet med: «Jeg ved så lidet om disse ting. Jeg vil ikke vide mere! Hvad kan jeg, en enlig kvinde –?» . I dialogen med Jens Bjelke i andre handling er også Nils Lykkes replikk om å beseire fru Inger adskillig utvidet og konkretisert med hans håp om å bli sendt til Frankrike som kongelig sendebud.
Når det gjelder tegnsetting, er Ibsen i 1874-utgaven mer nøyaktig enn i førsteutgaven med å sette komma foran enhver leddsetning (etter dansk mønster). I førsteutgaven skriver han «Jeg tror Ingen skal kunne laste Fru Inger» , mens han i annenutgaven har endret dette til «Jeg tror, ingen skal kunne laste fru Inger» . På den annen side er komma fjernet i «Skulde det hænde sig[,] at jeg var det ved kveldstid» .
Også tiltaleformene er endret i den nye utgaven. Eline og moren sier «Du» til hverandre i førsteutgaven, mens Eline i den nye versjonen titulerer moren med «I» og «jer» (der 1857-utgaven har «Eder»). Det forekommer også at fru Inger sier «du» og «dig» til Eline i 1874-utgaven. Disse pronomenene ble i førsteutgaven skrevet med stor D. Niels Lykke og Jens Bjelke var «dus» i førsteutgaven, mens de i annenutgaven bruker formene «I», «jer», «Herr» og «kære herre».
Utgaven fra 1874 har på en del punkter fått en mer muntlig form. Interjeksjonen «tys» er her endret til «hys». Dette kan oppfattes som mer muntlig eller mer vanlig i norsk. «Men nu i Kvæld saa sildig» er endret til «Men nu, – så sent på kvelden» ; «og saa afsted!» lyder i annenutgaven «Nu kan vi lægge ivej!» . En rekke eksempler av lignende art understreker den mer muntlige og talemålsnære dialogen i 1874-utgaven.
I flere tilfeller finner vi her enklere eller mindre høytidelig språk. Eksempler: 1. utg.: «Seer I vel, det er rygtedes» , 2. utg.: «Der er kommet det rygte» ; 1. utg.: «Det kommer ikke Dig ved» , 2. utg.: «Kommer ikke dig ved» ; 1. utg.: «Det lakker alt udover Kvælden» , 2. utg.: «Det lakker udover kvelden» ; 1. utg.: «Niels Lykke, der endnu den Dag i Dag sidder som den Første blandt Danerkongens Mænd» , 2. utg.: «Nils Lykke, der endnu den dag idag sidder i det danske rigsråd» .
Av en del formuleringer kan det se ut som om språkrytmen spiller en større rolle for utformingen av dialogen i den nye versjonen. Sammen med en viss språklig konsentrasjon kan dette gi en mer sentensaktig virkning. Eksempler: 1. utg.: «der er Løgn i hans Øie og Falskhed paa hans Læbe, og dog klinger ingen Sang mig saa lifligt som hans Ord» , 2. utg.: «der er løgn i hans øje og svig på hans læber. Og dog –; ingen sang er så liflig som hans ord» ; 1. utg.: «hun har sat mit Blod i Hede» , 2. utg.: «hun har sat mit blod i brand» .